Særuttalelse fra
medlemmet Synne Bjørbæk

Fra NOU 2023: 14 Forsvarskommisjonen av 2021 — Forsvar for fred og frihet

Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 17. desember 2021

Avgitt til Forsvarsdepartementet 3. mai 2023

Les hele NOUen her.

Innledning

I forsvarskommisjonens mandat blir kommisjonen bedt om å identifisere de viktigste veivalgene og anbefalingene for forsvaret av Norge de neste 10–20 årene. Det er dessuten en uttrykt målsetting at forsvarskommisjonens innstilling skal bidra til en åpen og bred offentlig debatt for å bringe nye ideer på banen. Et omfattende arbeid med 16 kommisjonsmedlemmer har resultert i en rapport basert på flertallsinnstillinger. Dette betyr at noen av mindretallets oppfatninger knyttet til avgjørende veivalg og konklusjoner ikke er ivaretatt i den omforente teksten. Det gjelder for eksempel forholdet til stormakter, deltakelse i militæroperasjoner og kriger «out of area», amerikansk tilstedeværelse på norsk territorium og integrering i NATO.

Jeg vil i denne særuttalelsen forsøke å peke på sider ved norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk hvor jeg skiller lag med de øvrige medlemmene i Forsvarskommisjonen. Jeg forsøker å sammenfatte noen viktige momenter som etter mitt syn har blitt utelatt i den endelige rapporten, og hvilke implikasjoner jeg mener dette bør ha for norsk forsvarspolitikk i tiden fremover.

Et hovedpoeng i særuttalelsen er forslaget om å ta forsvaret «hjem» ved å omprioritere fra bruk av ressurser på deltakelse i NATOs utenlandsoperasjoner, til å styrke et selvstendig nasjonalt forsvar. Samtidig som Norges geografi gjør det nødvendig å styrke egenevnen, advares det mot å gjøre Norge til en brikke i et nytt internasjonalt rustningskappløp. En annen anbefaling i denne særuttalelsen er at Norge gjør seg mindre avhengig av USA, gjennom å gå ut av tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid, og som en strategisk målsetting; ved å stå utenfor NATO.

Undertegnede mener at et viktig aspekt ved våre sikkerhetspolitiske omgivelser som i langt sterkere grad bør adresseres er at urettferdig global fordeling, sult og klimaendringer skaper utrygghet og nød som til syvende og sist rammer oss alle. Disse problemene kan ikke løses ved hjelp av militær opprusting og innsats, men ved hjelp av politiske og økonomiske virkemidler, ikke minst ved en internasjonal omfordeling av rikdom og ressurser. Rettferdighet, frihet, respekt for selvråderett og felles sikkerhet i tråd med FN-pakten bør være en varig grunnplanke for å oppnå sikkerhet og stabilitet internasjonalt.

Norge og den geopolitiske situasjonen

Lenge var alliansefrihet og nøytralitet grunnlaget for den norske utenriks- og forsvarspolitikken. Erfaringene fra andre verdenskrig førte til forhandlinger om et nøytralt, skandinavisk forsvarsforbund, en idé fremmet av Sverige. Den norske regjeringen måtte velge mellom et nordisk forsvarsforbund og den kommende Atlanterhavspakten, men valgte å gå mot vest i en militær og politisk allianse med USA og undertegnet NATO-traktaten i 1949. Dette skjedde etter hardt påtrykk fra USA i en periode med stadig sterkere rivalisering mellom USA og Sovjetunionen.

Under den kalde krigen ble det på begge sider bygget opp så sterke skremmebilder av motparten at det ble stadig vanskeligere å skape forsoning. Det ble drevet en intens etterretningsvirksomhet, propagandaaksjoner og ideologisk konkurranse. Samtidig var et rustningskappløp i gang. Bakteppet var at Sovjetunionen var regnet som overlegent i antall konvensjonelle våpen og hadde kort vei til slagmarken. Trusselen om utløsning av en global atomkrig mellom militæralliansene NATO og Warszawapakten førte til at partene unngikk å føre direkte kamper mot hverandre. I stedet gav partene militær og økonomisk støtte til allierte og førte krig gjennom stedfortredere. Begge stormaktene var motstandere av europeiske kolonimakters tidligere hegemoni og så enhver frigjort koloni som mulighet for å fremme egne interesser. Den kalde krigen hadde derfor en svært destabiliserende effekt på de nye selvstendige statene som oppstod på 50-, 60- og 70-tallet.

Dagens verdenssituasjon er utvilsomt sterkt preget av de strategiene USA har tatt i bruk for å utvide sin økonomiske, politiske og militære makt. Et tidlig historisk utgangspunkt er Monroe-doktrinen fra 1823, en utenrikspolitisk doktrine som har vært utgangspunktet for USAs militære intervensjoner i Latin-Amerika. Den var opprinnelig rettet mot å markere USAs interesser mot den europeiske kolonialismen på kontinentet, men fra 1900-tallet dreide det seg i hovedsak om beskyttelse av USAs økonomiske interesser og investeringer. Under den kalde krigen var USAs intervensjonisme motivert av at USA så Latin-Amerika som sin interessesfære, en verdensdel hvor Washington måtte forhindre kommunistisk, sosialistisk eller sosialdemokratisk innflytelse. Monroe-doktrinen følges fortsatt, og er en direkte årsak til USAs støtte til paramilitære dødsskvadroner, invasjoner og invasjonsforsøk og støtte til en lang rekke militærkupp i Latin-Amerika. Det fascistiske militærkuppet mot Chile 11. september i 1973 er det mest kjente eksempelet. USA har i tillegg gjennom et halvt århundre ført en økonomisk krig mot Cuba, og ignorert årlige vedtak i FNs generalforsamling med krav om å oppheve denne blokaden. I nyere tid gjennomføres den samme typen sanksjonspolitikk mot Venezuela.

Truman-doktrinen stammer fra en tale fra president Harry S. Truman i den amerikanske kongressen i 1947. Her erklærte han at USA måtte se det som sin oppgave å støtte frie folk og nasjoner mot undergraving innenfra og militære trusler utenfra. Til grunn for doktrinen lå en forestilling om Sovjetunionen som en fremvoksende trussel mot vesten og en ekspansiv stat. Talen markerte at USA ville demme opp for innflytelsen fra sosialistiske og kommunistiske land, og forhindre sovjetisk ekspansjon ved å styrke Vest-Europa økonomisk og militært. Truman-doktrinen bidro til å begrunne og legitimere amerikansk støtte til autoritære regimer som Ngo Dinh Diem i Sør-Vietnam og Franco i Spania, og til kriger i Korea, Vietnam, Laos, og Kambodsja.

Rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen i siste del av forrige århundre ledet til en omfattende militær opprustning, spesielt med kjernefysiske våpen. Cuba-krisen i 1962, da Sovjetunionen planla å utruste Cuba med mellomdistanseraketter, var nær ved å utløse en verdenskrig. Konflikten ble blant annet løst ved at USA aksepterte å redusere omfanget av amerikanske raketter rettet mot Sovjetunionen i NATO-landet Tyrkia. Samtidig aksepterte USA i praksis at Sovjetunionen brukte militære maktmidler for å beholde kontrollen innen medlemsstatene i Warszawapakten, blant annet gjennom intervensjonen i Ungarn i 1956 og okkupasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. I 1979 invaderte Sovjetunionen nabolandet Afghanistan for å holde oppe et pro-Sovjetisk regime. Dette felttoget, som sluttet med et militært nederlag i 1989, bidro sammen med det kostbare rustningskappløpet til undergraving av Sovjetunionens økonomi. Forsøkene på reformer i Sovjetunionen mislyktes og endte in 1991 med oppløsning både av Warszawapakten og Sovjetunionen. Forsøkene på å innføre en nyliberal kapitalistisk markedsøkonomi i Russland ledet til oligark-velde, en dramatisk økonomisk tilbakegang og omfattende sosiale problemer, inkludert senket levealder.

Den kalde krigen, og rivaliseringen mellom to militære supermakter, ble for en tid avløst av «det unipolære øyeblikk», med USA som global hegemon. Det var dette tidsbildet i tiåret før årtusenskiftet som den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama døpte «historiens slutt»; den endelige triumfen for en liberal, amerikanskledet verdensorden. Det «sluttkapitlet» ble. kort, først og fremst på grunn av Kinas enorme økonomiske vekst.

Den dag i dag forsøker imidlertid USA å befeste restene av en unipolar verdensorden med USA som ubestridt leder. Det gjøres først og fremst ved å hindre at andre utvikler en økonomisk, teknologisk og militær evne til å utfordre USAs posisjon. Etablering av 750 militærbaser i 80 land, utplassering av atomvåpen, overvåkning av mennesker over hele verden, militarisering av verdensrommet, avvikling av internasjonale avtaler som ikke passer med amerikanske behov og unilateral styring kan ses som en manifestasjon av USAs vilje til verdenshegemoni.

Ifølge Noam Chomsky (2004) ble denne prosessen intensivert gjennom «krigen mot terror» utover 2000-tallet. Den erklærte intensjonen var å sikre seg permanent globalt hegemoni gjennom trusselen om eller bruken av militær styrker fra verdens suverent sterkeste militærmakt. Congressional Research Service, en statlig amerikansk institusjon som samler informasjon på vegne av den amerikanske kongressen, har publisert en oversikt som viser at USA har utført 469 militære intervensjoner i andre land, hvorav 251 siden 1991. USAs mest militært offensive epoke, målt i antall militære intervensjoner, er altså ikke Den kalde krigen, men årene etterpå. Disse krigene omfatter blant annet NATO-bombingen av Jugoslavia/Serbia i 1999, den langvarige USA/NATO-okkupasjonen av Afghanistan høsten 2001, den folkerettsstridige, katastrofale invasjonen i Irak i 2003 og bombingen av Libya i 2011.

Krigen i Irak ble begrunnet i fabrikkerte bevis om at Irak hadde biologiske våpen og arbeidet for å utvikle atomvåpen. Løgnene ble servert i FNs Sikkerhetsråd i februar 2003 av USAs utenriksminister Colin Powell. Irakkrigen bidro ifølge Chomsky (2004) til å etablere en ny norm i internasjonal rett. Tre avgjørende faktorer gjorde dette mulig: For det første at maktforskjellen var så overlegen at en overveldende seier var sikret. For det andre at selv om fantes en sjanse for at ting kunne gå galt, var risikoen lav, for den invaderende part. For det tredje at seierherrene eier definisjonsmakten. Dermed ble ikke egne krigsforbrytelser etterforsket (kun fiendens) og man brydde seg ikke med å telle opp antall drepte.

Det ble klart at USA ikke ville la seg begrense av FN og folkeretten.

Ifølge professor i historie ved Harvard University, Roger Owen (2003) var eksempelets makt tydelig for resten av verden. «Folk og regimer må endre måten de ser verden: fra et ståsted basert på FN og internasjonal lov til et basert på en identifikasjon med Washingtons agenda. Fremvisningen av makt instruerer dem til å legge til side enhver seriøs vurdering av nasjonale interesser til fordel for å reflektere amerikanske mål» (Chomsky 2004, s. 21)

Forskning fra Brown University (2021) i USA har beregnet at mer enn 900 000 mennesker har mistet livet som følge av «krigen mot terror», og minst 37 millioner er drevet på flukt. I perioden mistet USA cirka 7000 soldater og USAs nærmeste allierte 1500. En fagfellevurdert studie fra The Lancet (2006) anslo imidlertid at så mye som 655 000 mennesker døde som følge av krigen i Irak alene.

Et sterkt svekket Russlands svar på denne utviklingen var først å søke et samarbeid med vestmaktene, inkludert USA og NATO. Dette ble avvist av USA, som i Bill Clintons presidenttid i stedet lanserte en strategi for å isolere og svekke Russlands internasjonale innflytelse gjennom å la NATO ekspandere østover i Europa. Denne geopolitisk motiverte strategien har i stor grad lyktes, og planene har helt siden 2008 omfattet ønsket om at også Ukraina skulle bli et vestvendt NATO-land. Mange statsvitere og en del sentrale amerikanske og europeiske politikere, inkludert Kåre Willoch i Norge, advarte mot denne NATO- ekspansjonen fordi den ville øke mulighetene for krig. Russlands svar på NATOs strategiske framrykning har vært en stadig mer aggressiv, storrussisk sjåvinisme. I 2014, da protester og voldsaksjoner i Kiev ledet til presidentflukt og et USA-inspirert regjeringsskifte i Ukraina, førte de indre nasjonale motsetningene til innbyrdeskrig, og separatistisk løsrivelse av noen områder i de østlige delene av Ukraina. Russland svarte med å støtte opprørerne, og annekterte på egen hånd Krim, mens USA og NATO svarte med militær opprustning av Ukraina. I februar 2022 invaderte Russland Ukraina. Parallellene til USAs folkerettsstridige invasjon Irak er mange. Invasjonen er folkerettsstridig og brutal og har i løpet av ett år ført til titusener av sivile dødsfall og omfattende militære tap på begge sider.

Russlands aggresjon er fordømt av et stort flertall av FNs medlemsland, og NATO-land, inkludert Norge, har gitt Ukraina omfattende våpenbistand. Europeiske land som Østerrike, Sveits og Irland har imidlertid holdt fast ved prinsippet om at politisk og økonomisk støtte til Ukraina skal kombineres med militær nøytralitet. Faren er i dag stor for at en langvarig krig uten forsøk på fredsløsninger vil føre til nye, katastrofale tap av menneskeliv, ødelegge enda større deler av Ukraina og øke faren for en ødeleggende storkrig. I ytterste fall kan situasjonen utløse kjernefysisk eskalering.

I 2023 har NATOs strategiske konsept og USAs sikkerhetsstrategi gått langt i å definere Kina som en sikkerhetstrussel, noe som blant annet formuleres slik «Kina utgjør en systemisk utfordring for alliansen ved siden av hovedtrusselen fra Russland» og videre: «Det dypere strategiske partnerskapet mellom Folkerepublikken Kina og den russiske føderasjonen og deres gjensidig forsterkende forsøk på å undergrave den regelbaserte internasjonale ordenen strider mot våre verdier og interesser»

Denne uttrykte frykten for Kina må ses i sammenheng med Kinas sterke økonomiske utvikling siden 1990. Fortsetter denne utviklinga vil Kina kunne komme til å passere USA i økonomisk styrke innen 2030. Det er etter undertegnedes oppfatning grunn til å stille spørsmål ved om USAs hangarskip i nærheten av Kinas kyst dreier seg om å motvirke en reell sikkerhetstrussel, eller om dette i hovedsak er et uttrykk for en forlengelse av amerikansk oppdemmingspolitikk i tråd med Truman-doktrinen. Det er uomstridt at vi går inn i en ny epoke med multipolar stormaktskonkurranse, og at også USAs fremferd kan være med å øke spenningen i Sørøst Asia. Dessverre fører Norges medlemskap i NATO alt for lett til en forblindet USA-lojalitet der også USAs hegemoniske interesser i Asia blandes sammen med Norges egne sikkerhetsbehov.

Vurderinger av Norges sikkerhetspolitiske situasjon og alternativer

Som største supermakt både under den kalde krigen og i tiden etterpå har USA benyttet både politiske og militære midler for å forme verden i sitt bilde, blant annet gjennom et globalt system av militærbaser, utstasjonering av atomvåpen og gjennom NATO.

For Norge har alliansetilknytningen og det bilaterale samarbeidet med USA gitt sikkerhetsgarantier, men også en risiko siden Norges viktige geostrategiske beliggenhet, og kapasiteter innenfor etterretning, forhåndslagring og flybaser, samtidig gjør Norge til et potensielt bombemål ved en skjerpet konflikt. Som kommisjonens rapport kapittel 2.3.3 viser setter det Norge overfor et sikkerhetsdilemma. Det norske dilemmaet gjør seg ikke minst gjeldende i anskaffelse av overvåkningskapasiteter, slik som P-8A Poseidon-samarbeidet med USA, samt Globus 3 radarene i Vardø, som sender data til norsk etterretningstjeneste og til U.S. Strategic Command. Samtidig som økt overvåkning og situasjonsforståelse kan gi avskrekking, blir slike kapasiteter samtidig mål for russisk kjernefysisk avskrekking (Andersen 2022). Et eksempel på dette er da Russland i februar 2018 simulerte et angrep på Vardø med 11 taktiske bombefly.

Erkjennelsen av dette forholdet la under den kalde krigen grunnlaget for en vellykket lavspenningspolitikk. Med selvpålagte begrensninger i NATO, kunne Norden bevares som et lavspenningsområde der sikkerhet kun var oppnåelig om også naboen opplevde det samme. Norge hadde en egeninteresse av å gi Russlands militære styrker lang varslingstid ved å holde USA på en armlengdes avstand. Det var et poeng å unngå unødig opptrapping og eskalering som kunne bidra til økt spenning i norsk­russiske grenseområder (Heier 2020). I dag forsterkes det amerikanske militære fotavtrykket nærmere Russlands grenser. Forebyggende konflikthåndtering og beroligelse tones ned til fordel for avskrekking (Heier 2020, s. 18). Omleggingen av forsvaret har bidratt til å knytte det norske forsvaret tettere opp til bilaterale planer for støtte og forsterkning fra nære allierte.

Da NATO etter Den kalde krigen åpnet for offensiv krigføring mot land over hele verden, ble det lagt avgjørende vekt på å omforme det norske forsvaret til deltakelse i slike operasjoner. Invasjonsforsvaret ble erstattet av et innsatsforsvar som skulle kunne settes inn i allierte militæroperasjoner over hele verden. Hæren ble redusert fra 160. 000 soldater til rundt 12.000 soldater i dag, Heimevernet ble halvert, Sjøheimevernet og kystartilleriet ble nedlagt uten fullgod erstatning og luftvernet ble redusert fra 32 batterier til under fire i dag. Samtidig ble det brukt milliarder på krigsdeltagelse blant annet i Afghanistan, Libya og Mali, og til svært dyrt utstyr mer egnet til offensiv krigføring i utlandet enn til forsvar av Norge.

Norge gikk inn i Afghanistan ved årsskiftet 2001/2002. Oppdraget endte med et historisk nederlag for NATO i 2021. Rapporten «En god alliert –Norge i Afghanistan 2001–2014» åpner med følgende konklusjon: «Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående. Militante islamistgrupper har fortsatt fotfeste i deler av landet, og Taliban står sterkere enn noen gang siden 2001».

Norge deltok også med kampfly i militæroperasjonen i Libya i 2011. De norske kampflyene slapp 588 bomber mot ulike mål i Libya. NATOs bombing knuste den libyske staten, førte til en humanitær krise og la landet åpent for IS og Al Qaida, som med det fikk nok et fotfeste ved Europas stuedør. I boka «Libyakrigen» dokumenterer professor Ola Tunander (2018) hvordan Norge og NATOs beslutning om å gripe inn militært i Libya ble tatt på sviktende grunnlag. Også den britiske, parlamentariske undersøkelsen av Libya-krigen fastslår at begrunnelsene som ble gitt for å bombe Libya i stor grad var desinformasjon og uriktige opplysninger. Jussprofessor Ståle Eskeland (2011) har hevdet at fraværet av et formelt vedtak i regjeringen var i strid med Grunnlovens paragraf 28.

Til tross for de nedslående resultatene fra de siste tiårenes krigsinnsats, slår Forsvarskommisjonens rapport fast at det norske Forsvaret fortsatt skal dimensjoneres for innsats «hjemme og ute».

Som rapportens kapittel 2.4.2 viser er det to sikkerhetspolitiske premisser som kan sies å danne grunnlaget for den norske deltakelsen i kriger «out of area». Det første premisset går ut på at Norge er ikke i stand til å forsvare sitt eget territorium alene. Derfor må Norge vise seg som en god alliert, og bidra med norske styrker i internasjonale operasjoner for at USA og NATO skal komme oss til unnsetning ved krise og krig. Det andre premisset går ut på at sikkerhetsutfordringer i andre deler av verden raskt kan påvirke Norge nasjonalt og regionalt. Det er derfor riktig å delta i intervensjoner sammen med andre allierte.

Etter min mening, er det grunn til å tvile på om USA legger avgjørende vekt på andre forhold enn egne interesser i sikkerhetspolitiske beslutninger. Som Henry Kissinger skal ha uttalt, «USA har ingen varige venner eller fiender, kun interesser».

For det andre utfordrer disse premissene prinsippene i Folkeretten. Norges innsats i «krigen mot terror» har ført til enorme menneskelige lidelser, ustabilitet, fremvekst av flere terrorgrupper, store flyktningstrømmer og et ukjent antall mennesker som har mistet livet i en desperat flukt over Middelhavet. Historien har vist at militær intervensjon som regel fører til at konflikter sprer seg, ikke det motsatte.

NATO-medlemskapet befester dessverre Norge som en imperialistisk orientert stat på lag med de rike og dominerende statene i verden. Norges geostrategiske beliggenhet kombinert med NATO-medlemskap og et tett bilateralt forsvarssamarbeid med USA vil kunne trekke Norge inn i en eventuell ny storkrig fra krigens første minutt. Det er derfor verdt å problematisere om Nato-medlemskapet gir trygghet. Jeg vil hevde at det heller gjør Norge mer utsatt. Det kan også stilles spørsmål ved hvor klokt det er å overlate norsk sikkerhet til en militærallianse av 30 medlemsland med sprikende interesser, og til et USA som preges av en økende grad av polarisering og ustabilitet, noe som vil gjøre det vanskeligere å forutse amerikansk utenrikspolitikk de neste 10–15 årene.

Etter mitt syn aktualiserer den nye geopolitiske situasjonen med økt spenning og stormaktsrivalisering Norges nøytralitetstradisjon etter unionsoppløsningen. Som Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland (1905–1908) uttrykte det: «Oppgaven må være å holde oss utenfor deltakelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr».

På denne bakgrunnen mener jeg at Norge, som et strategisk alternativ til medlemskapet i NATO, heller bør søke mot en garderingsstrategi basert på en nordisk forsvarspakt med gjensidige sikkerhetsgarantier, og bilaterale samarbeid med land vi har felles interesser med.

Ettersom det i dag ikke er noe flertall i folket eller i Stortinget for en utmeldelse av NATO må nødvendigvis dagens politikk størst mulig grad av nasjonal selvstendighet innenfor de sikkerhetspolitiske rammene som nå finnes.

Internasjonalt kan dette blant annet bety at i forkant av mulige scenarioer som kan utspille seg i Sør-Kina havet og andre steder bør Norge forsøke å unngå å havne i en situasjon hvor det ene tar det andre. Norske myndigheter bør på selvstendig grunnlag forsøke å overskue konsekvensene av å bidra i en eventuell ny krig mellom stormakter. Nato-medlemskapet bør ikke være til hinder for at Norge kan foreta selvstendige vurderinger i utenriks og forsvarspolitikken, ut fra hva som tjener norske interesser samt fred og sikkerhet globalt.

Også nasjonalt bør Norge, som småstat i et av verdens mest strategiske og sikkerhetspolitisk omstridte områder, og med geografisk nærhet til Russlands strategiske våpen på Kola, sette egne interesser fremst, og praktisere en politisk balansegang mellom stormaktene, der hovedformålet er å sikre nasjonal, politisk suverenitet og handlefrihet. En prioritering av Norges selvstendige forsvarsevne i nord er, som blant annet Norges offisers- og spesialistforbund påpeker, nødvendig for å sikre norsk suverenitet og handlefrihet. Dette innebærer større nasjonal tilstedeværelse, med demonstrert vilje og evne til å forsvare norske interesser og kontroll over eget territorium.

Tillitsskapende initiativer kan også bidra til å forebygge uønskede kriser. Med utviklingen av mer avansert missilteknologi, der skillet mellom atomvåpen og konvensjonelle våpen viskes ut, kan slike kriser få uopprettelige konsekvenser (Heier 2020).

Et slikt veivalg er vesentlig for at Norge kan gjenopprette en bufferfunksjon i balansen mellom rivaliserende stormakter i nordområdene. En ambisjon om å løse strategisk viktige forsvarsoppgaver selv kan forebygge økt spenning og mulige misforståelser med militær eskalering som følge. Motsatt kan større grad av alliert tilstedeværelse i nordområdene og infrastruktur for å ta imot allierte forsterkninger, bidra til å innskrenke norsk handlefrihet og øke spenningen.

En rettsbasert verdensorden som sikrer at små lands rettigheter respekteres og at stormaktene ikke kan ta seg til rette, er Norges førstelinjeforsvar. Å tillate amerikanske baser, radarstasjoner og forhåndslagring på norsk jord utfordrer dette prinsippet og gjør samtidig norske byer og tettsteder til brikker i et stormaktsspill.

Det er grunn til bekymring for en utvikling som går i retning av et stadig dypere integrert NATO-forsvar hvor Forsvaret struktureres og dimensjoneres etter legokloss-prinsippet og evnen til sammenkobling med styrker fra NATO. Omleggingen av NATOs kommandostruktur innebærer at utenlandske styrker på norsk jord ikke er under norsk operativ kontroll, men er underlagt NATO eller amerikansk kontroll. Dermed har norsk sikkerhet gått fra å være et nasjonalt ansvar med støtte fra allierte, til et kollektivt NATO-forsvar med norske styrker underlagt NATO-kommando.

Etter mitt syn må forsvaret av Norge ha som et bærende premiss at landet skal være fritt og uavhengig og kun inngå i internasjonale allianser som ivaretar norsk selvråderett. Den norske regjeringen har ansvaret for å ha full kontroll over all militær aktivitet på norsk territorium. Da kan ikke forsvaret av landet legges i fremmede makters tjeneste.

Jeg vil sammenfatte dette i 15 punkter:

1. Norge er et lite land som er tjent med at etablert folkerett blir respektert. Internasjonalt bør Norge jobbe for å løse konflikter med diplomatiske og fredelige midler. Norge må aktivt gå imot utøvelse av «den sterkestes rett» i internasjonalt samkvem og bidra til å minske konfrontasjon mellom militærblokker.
2. Parallelt med at Forsvaret ved inngangen av 2000-tallet ble innrettet mot deltakelse i den globale «krigen mot terror» har det skjedd en villet nedbygging av invasjonsforsvaret. Den 20 år lange krigen i Afghanistan og den totale ødeleggelsen av Libya viser hvor langt Norge var villig til å gå for å vise seg som en god alliert. Forsvaret bør de neste 10–20 årene dimensjoneres for et forsvar av norsk territoriell integritet og styresett i krise og krig, ikke deltakelse i kriger «out of area».
3. Norge bør stå utenfor stormaktsallianser. NATO-medlemskapet og Norges bilaterale forsvarssamarbeid med USA underlegger forsvaret av Norge USAs økonomiske og geostrategiske interesser.
4. En utvikling som går i retning av et stadig mer dypintegrert NATO-forsvar utfordrer selvråderetten både i fredstid og i krise og krig. Norge bør ut av NATOs kommandosystem og planverk. Dette innebærer at norske styrker ikke blir underlagt NATO-kommando i krig, men står under suveren norsk kommando.
5. Norge bør ikke delta i militære utenlandsoppdrag som i realiteten er støtte til imperialistisk utnytting. Utenlandsoppdrag kan ha mange former, og bør derfor behandles hver for seg. FN-mandat er i seg selv ingen garanti for at krigsdeltakelse er riktig.
6. Framtidige endringer i NATOs strategidokumenter bør behandles i Stortinget.
7. En nasjonal uavhengighetspolitikk kan innebære forsvarssamarbeid med andre land, men da må forsvaret dreie seg om et forsvar av landenes territorielle integritet. En garderingsstrategi som tar utgangspunkt i et nordisk forsvarssamarbeid og bilaterale avtaler nærliggende stater, bør inkludere gjensidige sikkerhetsgarantier som utløses i den øvre delen av krisespekteret.
8. Undertegnede støtter en fornyet satsing på overflatestruktur og kystforsvar, og at landforsvaret må styrkes i tråd med anbefalingene i kommisjonens rapport for å ha mulighet til et troverdig nasjonalt forsvar. Men ikke om dette betyr at Norge blir i stand til å sende dobbelt så store styrker til utenlandsoppdrag.
9. Hvilke økonomiske ressurser landet skal bruke på plattformer og personell må ha norsk suverenitet og uavhengighet som premiss, ikke at Norge skal fungere som en framskutt base for USA, eller drive service og lagring for våpen for andres lands imperialistiske interesser rundt om på kloden.
10. Det er i norsk forsvarspolitisk interesse at nordområdene forblir et lavspenningsområde med en forsterket politikk for beroligelse, selvpålagte restriksjoner og tillitsskapende tiltak. Forsvaret bør styrke sin tilstedeværelse i nordområdene.
11. Historien viser at allierte staters aktiviteter og sikkerhetsinteresser ikke nødvendigvis er sammenfallende med norske. Det bør foretas en analyse av sikkerhetssituasjonen i nordområdene, med alliertes og andre aktørers interesser, og mulige føringer, interessekonflikter eller spenningsfelt som kan forventes å skape utfordringer for Norge.
12. Utdanningsinstitusjoner bør lokaliseres i regioner hvor det er viktig å rekruttere og beholde forsvarsansatte. Befalsutdanningen og personellforvaltningen har blitt sentralisert, og dermed fjernet fra de operative avdelingene og personellets fag-og avdelingsmiljø. Tilgang på militær utdanning er viktig både for å rekruttere innbyggere til militære karrierer, og for å styrke Forsvarets kompetansemiljøer. Det bør derfor vurderes å legge mer av utdanningen i nord.
13. Sjøheimevernet ble nedlagt i 2017, noe som har svekket evnen til overvåkning og kontroll langs kysten, og evnen til objektsikring ved kyst og til havs. Sjøheimevernet bør vurderes gjenopprettet.
14. I USAS sikkerhetsstrategi og NATOS strategiske konsept trer Kina frem som den største utfordringen til USA. Norge bør motsette seg å bli dratt inn i en mulig konfrontasjon med Kina.
15. Masseinnhenting av data for å forebygge trusler, kan i seg selv representere en trussel mot norsk suverenitet og demokratiske styreform, og kan føre til et overvåkingssamfunn ingen ønsker. Norske myndigheter bør ikke tillate infrastruktur for masseovervåkning av egne borgere, men verne om retten til privatliv.

Forsvarssamarbeid

Norsk alliansetilknytning og føringer kan i seg selv være spenningsdrivende. Erkjennelsen av dette forholdet har tidligere ligget til grunn for såkalte selvpålagte restriksjoner, geografiske begrensinger av militære aktiviteter, «baseerklæringen» og atomvåpenrestriksjoner.

I Forsvarskommisjonens rapport fremheves lavspenning og beroligelse som viktig også de neste 10–20 årene. Likevel beveger noen av rapportens anbefalinger seg i motsatt retning.

Det vises til anbefalingen i kapittel 14.3 om en eventuell utvidelse av bilaterale militære samarbeidsavtaler med tillatelser til andre lands soldater og militære lagre på norsk jord (SDCA), omfattende fellesoperasjoner og øvelser med allierte og utvidet geografisk tilstedeværelse.

Etter mitt syn bør norsk forsvar baseres på nasjonal og demokratisk kontroll over militærmaktutøvelse, og ikke underlegges andres sikkerhetsinteresser. Det bilaterale forsvarssamarbeidet med USA og den nylig inngåtte tilleggsavtalen (SDCA), gir eksplisitt amerikansk styringsrett over sivil og militær maktutøvelse på/fra norsk territorium (Rygge, Evenes, Ramsund, Sola). Det kan føre til at terskelen for utplassering av atomvåpen på norsk jord senkes. Det usikkert om tidligere norske atomvåpen-restriksjoner kan gjelde og praktiseres i lys av inngåtte bilaterale avtaleforhold. På denne bakgrunnen mener undertegnede at forsvarsavtalen med USA bør oppheves.

Ved en eventuell svensk og finsk inntreden i NATO bør Norge ha ambisjoner om å bidra til at de nordiske landene inntar en fellesnordisk tilnærming i nordområdene med vekt på beroligelse og opprettholdelse av selvpålagte restriksjoner. Her kan Arktis, nordområdene og Østersjøen koples sammen og gis strategisk prioritet (Kristin Haugevik 2022). De nordiske landene har i stor grad felles sikkerhetspolitiske utfordringer, et sterkt politisk fellesskap og betydelig samlet militær kapasitet. Et nordisk forsvarssamarbeid, med gjensidige sikkerhetsgarantier, er i norsk interesse og kan på sikt etableres uavhengig av NATO. Norge bør også søke bilaterale samarbeid med andre land som vi har stor grad av felles interesser med, eksempelvis Tyskland.

Forsvarets oppgaver

Fra og med langtidsplanen 2016 heter det at forsvarets hovedoppgave er å sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar. Denne endringen kan sies å representere en dreining bort ifra forsvaret som et nasjonalt anliggende med støtte fra NATO, til et rent NATO-anliggende. Bruken av begrepet avskrekking viser samtidig til en endring fra en politikk for forebygging, beroligelse og lavspenning til avskrekking og gjengjeldelse. Dette bryter således med målet om å unngå hurtig eskalering og opptrapping til strid.

Norsk utenriks- og forsvarspolitikk bør ha som mål å forebygge krig og ha en forankring i nasjonal selvstendighet og kontroll over maktutøvelse på og fra norsk territorium. Dette bør gjenspeiles i ambisjonsnivå, Forsvarets oppgavesett, styrkestruktur og anskaffelser av materiell.

Forsvarsforlik

I rapportens kapittel 17 skisseres det en anbefaling om et forsvarsforlik over 10 år hvor 30 milliarder pr år settes av til å oppfylle gjeldende langtidsplan og 2 %-målet, mens ytterligere 40 milliarder pr år skal gå til investeringer i ny overflatestruktur, luftvern og langtrekkende våpen. Videre heter det i kapittelet at Norge bør kunne bidra med ammunisjon og forsyningsberedskap i alliert eller internasjonal sammenheng dersom det er behov for det, at Forsvaret må dimensjoneres for hjemme og ute samtidig, og at det vil bli vanskelig for Norge å ivareta rollen som troverdig alliert, eller kunne ha et forsvar som kan stille kapable land- og luftstyrker til NATO-operasjoner og internasjonal innsats utenfor Norge over tid dersom ikke egenevnen styrkes.

Undertegnede kan ikke støtte en vilkårsløs økning av forsvarsutgiftene som binder nåværende og fremtidige storting i 10 år frem i tid. Likevel støttes en oppjustering av egenevnen innenfor luftvern og kyst-, sjø- og landstyrker som er nødvendig for å ivareta egen sikkerhet. Forsvaret må etter undertegnedes oppfatning dimensjoneres for krigsforebygging hjemme, ikke for NATO-oppdrag, militær oppbygging og konfrontasjon mellom stormakter. Forutsigbare rammer, og en omprioritering fra internasjonal innsats til nasjonalt forsvar vil gi økt handlefrihet og nasjonal kontroll over militær aktivitet på norsk territorium. Større grad av alliert nærvær kan motsatt innebære en innskrenking av norsk handlefrihet, handlemåter som ikke er i tråd med Norges strategiske interesser i våre nærområder og risiko for eskalering.

En økning av forsvarsbudsjettet bør skje gjennom hva som trengs for forsvarsevnen, ikke et uforutsigbart og ustabilt prosentmål satt av NATO. Eventuelle forlik bør videre knyttes til langtidsplanprosessen. Strekker et forsvarsforlik seg ut over en valgperiode, vil det kunne fungere som en binding av handlingsrommet for fremtidige Stortingsflertall og i siste instans folkestyret. En fordobling av forsvarsbudsjettet med 70 mrd pr år, og i tillegg en ukjent størrelse for utdanning og bemanning av nye plattformer utgjør en betydelig del av samfunnets ressurser, som med nødvendighet vil gå ut over andre formål. Det militærindustrielle komplekset blir slik sett dominerende både når det kommer til investeringer og utdanning av personell i tiår fremover. Dette kan utfordre andre sektorer som er viktig for norsk beredskap, inkludert spesialisthelsetjenestene.

Atomvåpenpolitikk

På NATO-toppmøte i Paris i 1957 erklærte daværende statsminister Einar Gerhardsen at «atomvåpen må ikke plasseres på norsk område». Dette ble stadfestet i 1975 i «Bratteli-doktrinen». Forbud mot atomvåpen både internasjonalt og på norsk jord og begrensninger og kontroll med anvendelse, utplassering og utvikling av atomvåpen er et viktig fredsskapende tiltak.

I dag preger trusselen om bruk av kjernevåpen internasjonal politikk i betydelig større grad enn for få år siden. Stormaktene moderniserer sine kjernefysiske arsenaler og under krigen i Ukraina har Russland har flere ganger truet med bruk av atomvåpen og varslet hevet beredskap av styrkene.

NATOs atomvåpenpolitikk innebærer en egen «forskuddsrett» for bruk av atomvåpen. Pentagon bekreftet i januar 2023 utplassering av flere amerikanske atomvåpen i Europa, og i NATOs nye strategiske konsept varsles en fornyet «nuclear posture». Lederen av US Strategic Command har argumentert for at USA må endre sin prinsipielle oppfatning om at «bruk av kjernevåpen er usannsynlig» til «bruk av kjernevåpen er en høyst reell mulighet» (Richard 2021, i Andersen 2022). Samtidig kan bilaterale avtaleforhold og norsk NATO-tilknytning undergrave Norges selvpålagte atomvåpenbegrensninger.

Dette har betydning for Norge som ligger i et «krysningspunkt» mellom atommaktene USA og Russland. Russland som er verdens største atommakt utvikler nye atomvåpensystemer som utplasseres og testes i nordområdene. Ifølge Andersen (2022) kan endringene i amerikansk atomvåpenstrategi senke terskelen for etablering av bastionforsvaret og øke russisk usikkerhet om norsk tilrettelegging for amerikansk politikk.

FNs atomvåpenforbud styrker normen mot atomvåpen. Forbudet komplimenterer tidligere nedrustningsavtaler og bidrar til oppfyllelse av artikkel 6 i Ikkespredningsavtalen.

FNs forbudstraktat forbyr alle aktiviteter relatert til atomvåpen og slår fast at den eneste måten vi kan sikre oss mot atomvåpen er ved å avskaffe våpnene. Norge har foreløpig ikke vært villig til å signere FNs avtale om atomvåpenforbud, på tross av at folkeflertallet støtter en slik signering. Det vises ofte til at medlemskapet i NATO fører med seg forpliktelser vedrørende atomvåpen. Samtidig er det ikke er noen juridiske forpliktelser knyttet til NATO-medlemskapet som er til hinder for et norsk atomvåpenforbud eller tilslutning til FNs forbudsvedtak.

Norge bør signere og ratifisere FN-traktaten som forbyr atomvåpen og fronte kravet om at alle atomvåpenstater må ruste ned. Det er vanskelig å forsvare at en trussel om masseødeleggelse kan være en bærekraftig strategi for trygghet.

Også i møte med Kinas opprustning er FNs atomvåpenforbud et risikoreduserende tiltak. Det er i norsk interesse at Kina ikke kopierer USAs ordning med utstasjonering av atomvåpen i allierte land. Staters tiltredelse til forbudet reduserer mulighetene for utplassering.

Autonome våpen

FN-konvensjonen om inhumane våpen (CCW) trådte i kraft i 1983 som et tillegg til Genèvekonvensjonene. Konvensjonen er en internasjonal nedrustningsavtale og består av fem protokoller. Forbud mot fullt autonome våpen (drapsroboter) burde bli Norges store sak i det internasjonale arbeidet med våpenkontroll i årene som kommer.

Slike autonome systemer kan ta beslutninger om overvåking, bruk av makt og vold, om å angripe eller ikke å angripe, og hvem som skal angripes, uten at mennesker er involvert.

Norge har sammen med mange andre land tatt til orde for at autonomi i våpensystemer må reguleres, inkludert et spesifikt forbud mot noen typer autonomi. En slik todelt tilnærming bestående av regulering og forbud slik blant annet ICRC (Røde kors) og Amnesty International tar til orde for, har bred støtte som utgangspunkt for forhandlinger. Flere og flere stater ønsker en juridisk bindende avtale.

Norge bør spille en ledende rolle i denne internasjonale prosessen. En god prosess og en sterk regulering vil være i Norges interesse, mens en uregulert utvikling vil true vår felles menneskelighet, samt norske borgeres liv og sikkerhet hjemme og i utlandet.

Norge i verden

Tiden vi lever i preges av stormaktsrivalisering og flere store sosiale og miljømessige kriser som truer framtidig stabilitet i alle deler av verden. Stormaktene konkurrerer om politisk innflytelse, militær kontroll og tilgang til markeder og ressurser. Folkerettens stilling og FNs autoritet er kraftig svekket.

En stadig mer globalisert økonomi som domineres av multinasjonale selskaper bruker overnasjonale institusjoner som Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon og EU til å presse gjennom en politikk for fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital over hele verden. Hensikten med dette er å fjerne alle reguleringer som svekker deres evne til å høste profitt og skape en global konkurranse hvor billigste arbeider, mest skattefrie stat og de største subsidiene til næringslivet vinner.

Når dette ikke fører fram, kommer ofte den militære siden av imperialismen til syne. Den militære imperialismen er godt dokumentert gjennom en lang liste med kriger, militærkupp og statskupp. Problemet forverres av at våpenindustriene selv er mektige økonomiske og politiske aktører, som kan være tjent med et høyt militært spenningsnivå og konflikt.

Som en stor olje- og gasseksportør, og som eier av verdens største statlige investeringsfond, er Norge selv en aktør i den globale vekstbaserte kapitalismen. Veksttrang, utnytting av fattige mennesker, hungersnød, angrep på urfolksrettigheter og rovdrift på naturen er konsekvenser av denne politikken, og er i seg selv en viktig driver for krig og konflikt. Forsvaret må ikke innrettes for å forsvare norske kapitalistiske interesser utenlands, men trygge Norge som nasjon.

Norges hovedrolle internasjonalt bør være å bidra til rettferdig fordeling fremfor kapitalistisk konkurranse, nedrustning, fredsmekling og langsiktig støtte til gjenoppbygging etter konflikter, ivareta og forsvare folkeretten og nasjonenes rett til selvbestemmelse.

Felles sikkerhet

Under den kalde krigen fremmet Palmekommisjonen en visjon om felles sikkerhet og et løfte om felles overlevelse istedenfor trussel om gjensidig ødeleggelse. Sentralt stod erkjennelsen av at stater ikke kan søke sikkerhet på bekostning av andres, det kan bare bli oppnådd gjennom samarbeidstiltak. Paris Charteret som ble etablert i 1990 var basert på prinsippene om udelelig sikkerhet og suveren likhet i et Europa uten delelinjer.

De siste tiårene har denne politikken gradvis blitt forlatt. Istedenfor «udelelig sikkerhet», har stormakter forsøkt å øke sin sikkerhet på bekostning av andres. Istedenfor et Europa uten delelinjer, er vi inne i en ny kald krig. Statsvitere som tilhører den realistiske skolen, som John Mearsheimer (2014), har pekt på at konsekvensene av NATOs ekspansjonsstrategi i øst ville øke risikoen for en militær konflikt. George Kennan advarte i 1997 mot det samme, utfra en erkjennelse av at stormakter alltid forsvarer sin innflytelse og antatte sikkerhetsinteresser.

I 2022 lanserte Olof Palme Internasjonale Senter, Det Internasjonale Fredsbyrået/IPB og ITUC/International Trade Union Confederation en fornyet plan for felles sikkerhet i Europa, sett i samtidskontekst. Det bør vurderes om Norge kan innta en posisjon i en mulig utvikling av en felles sikkerhetsarkitektur som på lengre sikt kan bidra til å forebygge krig og konflikt.

Norsk forsvars og sikkerhetspolitikk bør legge til grunn et bredt sikkerhetsbegrep og synliggjøre multilateralt, fredsfremmende samarbeid, hvor FN står helt sentralt sammen med regionale samarbeidsorganer som Arktisk Råd, Europarådet, Nordisk Råd og OSSE, Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa. FN må spille en aktiv rolle i å ta opp problemene med kollektiv sikkerhet og nedrustning, i henhold til prinsippene i FN-pakten og Paris-charteret fra 1990. Forsvarspolitikken må ta inn over seg at norsk sikkerhet er basert på felles sikkerhet mellom flere land.

Kildehenvisninger

Andersen, A. T. (2022) I atomvåpnenes skygge: Amerikansk atomstrategi og Norge. Tidsskriftet IP: https://tidsskriftet-ip.no/index.php/intpol/article/view/3794/7799

Brown, D. (2006) Study Claims Iraq’s ‘Excess’ Death Toll Has Reached 655,000. Washington post, https://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/10/10/AR2006101001442.html

Burnham,G. Lafta,R., Doocy S. & Roberts, L. (2006) Mortality after the 2003 invasion of Iraq: a cross-sectional cluster sample survey. The Lancet:

Klikk for å få tilgang til lancet111006.pdf

Chomsky, N. (2004), Hegemony and survival. London: Penguin books

Common security 2022-report For our shared future: https://commonsecurity.org/common-security-2022-report/

Eskeland, S. (2011) De mest alvorlige forbrytelser. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Haugevik, K. (2022) På hvilke områder har Norge best forutsetninger for å bidra til å styrke det nordiske forsvarssamarbeidet? Rapport til Forsvarskommisjonen, juni 2022. https://nupi.brage.unit.no/nupi-xmlui/handle/11250/3033010

Heier,T. (2020) Norden som lavspenningsområde – hva kan Norge gjøre?

Klikk for å få tilgang til Norge-lavspenning-sept2020-LR.pdf

House of Commons Foreign Affairs Committee, Libya: Examination of intervention and collapse and the UK’s future policy options, Third Report of Session 2016–17

Klikk for å få tilgang til 119.pdf

Kennan, G. F. (05.Feb, 1997) A Fateful Error. New York Times

NOU 2016: 8 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014.

Klikk for å få tilgang til nou201620160008000dddpdfs.pdf

Owen, R. (April, 2003) War by example. Global policy forum: https://archive.globalpolicy.org/security/issues/iraq/attack/consequences/2003/0403example.htm

Mearsheimer, J. (2014) Why the Ukraine crisis Is the west’s fault. https://www.mearsheimer.com/wp-content/uploads/2019/06/Why-the-Ukraine-Crisis-Is.pdf

NTL Forsvar Fellesforbundet (2022) Innspill til Forsvarskommisjonen fra Norges offisers- og spesialistforbund Styrke for fred, evne til strid https://files.nettsteder.regjeringen.no/wpuploads01/sites/495/ninja-forms/2/Innspilldok-0811.pdf

Roberts, L., Lafta, R., Garfield, R., Khudhairi, J. & Burnham, G. (2004)

Mortality before and after the 2003 invasion of Iraq: cluster sample survey. The Lancet, http://webarchive.loc.gov/all/20051201092157/http://www.zmag.org/lancet.pdf

Tunander, O. (2018) Libyakrigen – bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat. Oslo: Sirkel forlag

Watson Institute, Brown University (2021): Cost of War Project, https://watson.brown.edu/costsofwar/