Hovedinnlegg fra Bjørnar Moxnes (R) 11. juni 2024 

Resten av debatten kan leses/sees her.

«Det er langt dette landet. Det meste er nord», skrev Rolf Jacobsen, og dette er de tidløse prinsippene for forsvaret av Norge – geografien vår og de enorme havområdene våre langt mot nord. Det er spenningsnivået i nordområdene som i størst grad påvirker sikkerheten vår.

Som det står i komiteens innstilling:

«Som en liten stat i en region der stormakter oppfatter å ha motstridende interesser, er det i vår interesse at konfliktnivået holdes så lavt som mulig. Når nordområdene nå får økt strategisk betydning, både som følge av større geopolitiske spenninger og av at havisen smelter, øker også behovet for å aktivt bidra til forutsigbarhet og stabilitet.»

Til sjuende og sist handler dette om å unngå krig, om å gjøre det som står i vår makt for å forebygge og motvirke konflikt i våre områder, som i verste fall kan eskalere til krig, med alle de redsler og ødeleggelser det fører med seg for befolkningen, noe vi nå daglig ser i Gaza og i Ukraina. Det er derfor vi trenger et sterkt nasjonalt forsvar. Det er bare på den måten vi kan sørge for at Norge er premissleverandøren for militær aktivitet på vårt eget territorium.

Hva skjer hvis vi ikke selv er til stede med våre styrker under vår kommando – som et land med store havområder i Arktis og en geografisk plassering som er strategisk viktig for kontroll med Nord-Atlanteren? Stormakter som Russland, USA og andre vil fylle tomrommet om vi ikke gjør det selv.

Tor Ivar Strømmen ved Sjøkrigsskolen sier det slik: Norge gir avkall på suverenitet ved å ha et for svakt forsvar. Det gjør oss ikke bare mer sårbare for russisk aggresjon; det betyr også at hvis ikke vårt eget forsvar klarer å hevde Norges interesser i nord, vil amerikanerne fylle vakuumet og hevde sine interesser her i stedet.

Forsvarsforliket peker på at respekten for internasjonal rett er avgjørende for Norge, at det er i Norges interesse at folkeretten forsvares og håndheves, og at Norge ved å øke vår evne til tilstedeværelse i nordområdene og til å hevde suverenitet er med på å redusere muligheten for misforståelser, konflikt og stormaktsrivalisering i regionen. Dette er bakgrunnen for styrkingen av den nasjonale forsvarsevnen.

Men hvilken retning har det gått de siste tiårene, ikke minst med tanke på forutsigbarhet og stabilitet? Siden den kalde krigen har skiftende regjeringer bygd ned det norske invasjonsforsvaret til fordel for deltakelse i stormaktsledet krigføring i utlandet. Hæren er kuttet fra 160 000 til under 10 000 soldater, Heimevernet er halvert, Sjøheimevernet er lagt ned, og alt luftvern til beskyttelse av sivilbefolkningen og kritisk infrastruktur er også lagt ned.

Denne omleggingen av Forsvaret skjedde ikke bare fordi den kalde krigen tok slutt. Den skjedde også i takt med endringen av NATO. I 1999 åpnet alliansen for offensiv krigføring over hele kloden. Mange reagerte. Den konservative, eldre NATO-vennen Francis Sejersted sto i spissen for et opprop mot NATOs nye rolle som verdenspoliti. Mens det norske invasjonsforsvaret ble kraftig kuttet, rullet milliardene ut til krigsdeltakelse i Irak, Libya, Afghanistan og Mali, og også til svært kostbart materiell mer egnet til offensiv krigføring i utlandet enn til forsvar av Norge.

Rødts syn er klart. Vi står fast på at vi vil erstatte NATO med en forsvarsallianse uavhengig av stormaktsinteresser, og vi vil styrke den nasjonale forsvarsevnen. På det siste punktet tar forsvarsforliket oss viktige steg i riktig retning. Forliket og den nye langtidsplanen utgjør på mange måter et brudd med flere tiår med nedbygging av det nasjonale forsvaret og en justering av Norges forsvarskonsept i riktig retning.

For et år siden la Rødt fram våre forslag til langtidsplanen. Vi understreket der at Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina først og fremst rammer ukrainerne selv, men at den også undergraver folkerettens forbud mot angrepskrig og FN-paktens grunnprinsipper om fredelig sameksistens og små og store nasjoners like rett til selvbestemmelse. «I en situasjon der Norges naboland Russland har angrepet et annet europeisk naboland haster det å gå fra ord til handling og treffe konkrete tiltak som gjør Forsvaret i stand til å forsvare Norge», skrev vi.

Vi pekte også på flere konkrete tiltak: gjenreise Norges luftvern, doble Hærens størrelse, styrke Heimevernet med flere soldater, mer øving og mer moderne utstyr, styrke forsvarsevnen i kystsonen, styrke Sjøforsvaret og styrke Norges sivile beredskap. Mange av tiltakene blir nå vedtatt politikk.

Rødt har også fått gjennomslag for at forliket løfter fram arbeidet for kjernefysisk nedrustning, at Norge skal jobbe aktivt for en verden fri for atomvåpen, og at Forsvarets evne til å sikre norsk suverenitet med konvensjonelle midler skal styrkes – i tråd med Nei til atomvåpens høringsinnspill og også i tråd med Norges interesse av lavspenning i nord og kjernefysisk deeskalering.

Vi fikk også inn viktige punkter om at vi må få en gjennomgang av hvem som skal ivareta reservistenes interesser, om at ressursene til håndtering av varslingssaker, deriblant seksuell trakassering, trappes opp når flere folk nå skal inn, og at veteraner fra internasjonale operasjoner skal kunne være nyttige og brukes i Forsvaret, også de som har pådratt seg skader i tjenesten. Ikke minst har Rødt fått gjennomslag for at Stortinget skal vedta at Forsvaret i større grad skal benytte lokale leverandører, som vi varslet før forhandlingene begynte. Vi skal nå styrke både selvforsyningen og totalberedskapen.

Forliket sier også at bygging av nye standardfartøyer skal skje ved norske verft med mål om mest mulig innenlandsaktivitet, både ved utvikling, bygging og vedlikehold, noe som vil si å sikre arbeid til industriarbeidere i Norge. Det er også andre viktige avklaringer i forliket, som at det må sikres bedre pensjonsopptjening i Forsvaret, og at Forsvaret må ha tilstrekkelig egenkapasitet og ikke erstatte denne med samarbeidsavtaler med private. I sum er dette tiltak som bidrar til forutsigbarhet og stabilitet.

Men hvordan står alt dette opp mot en annen sak som stortingsflertallet vedtok for under to uker siden? Da fikk USA tilgang til åtte nye såkalt omforente områder, som på godt norsk betyr at vi får tolv amerikanske militærbaser på norsk jord. Prinsippet bak basepolitikken handler nettopp om forutsigbarhet og stabilitet, om å unngå at Norge blir et militært oppmarsjområde, og om å sikre lav spenning i det høye nord. Som Jacob Børresen, tidligere stabssjef i Sjøforsvarsstaben, har sagt det: Norsk lavspenningspolitikk i kombinasjon med et troverdig forsvar med begrensninger på basepolitikk, atomvåpen og de alliertes øvingsvirksomhet i Norge har vært en suksess.

Når USAs militære kan bruke norsk territorium til å trappe opp stormaktsrivalisering mot Russland uten norsk demokratisk kontroll eller vetorett, øker det risikoen for at Norge kan bli en slagmark i en konfrontasjon mellom atommaktene. Det gjør ikke Norge tryggere. Det er derfor Rødt vil gjenreise hovedprinsippet om at det ikke skal være fremmede militærbaser i Norge.

Avtalen med USA er ikke en del av forliket. Gjennom forliket styrker vi nå muligheten for å gjenreise vår egen forsvarsevne. Så vil det være i de årlige budsjettene vi kommer tilbake til finansieringen, og her vil f.eks. Høyre og Rødt ha forskjellige prioriteringer. Rødt er opptatt av å skjerme og styrke velferden og er ikke med på å sette viktig velferd for folk opp mot forsvaret av befolkningen og av landet.

Forliket inneholder også omtale av viktige hensyn som må følges opp videre her, når det gjelder både folkelig legitimitet, beredskapen i hele samfunnet og det sivile helsevesenet. I tillegg styrkes den folkevalgte kontrollen, bl.a. med den nye årlige stortingsmeldingen om oppfølging av langtidsplanen og forsvarsforliket, og Stortingets kontroll med sentrale og viktige beslutninger på utenriks- og forsvarsområdet videreføres. Det er helt avgjørende for politikken også i framtiden.