Synne Bjørbæk i Klassekampen 23. oktober 2024

I Ullmann og Borgersruds svar til undertegnede 19. oktober forsikrer de to herrene om at de aksepterer Sofia Rana som kandidat til Rødts Oslo-liste, men deres hovedbudskap er likevel klart: Den som ikke slutter seg til Stoltenbergs budskap om at «våpen er veien til fred» i Ukraina, kan ikke nomineres til en plass med reell sjanse til mandat. Deres retorikk rundt «luftvern» dekker samtidig over realitetene i norsk våpeneksport. Selv om Rødts landsmøte vedtok klare reservasjoner mot å sende kampfly, stridsvogner eller våpen som kan brukes utenfor ukrainsk territorium, har dette hatt liten praktisk betydning. Rødt har sluttet seg til Nansen-pakken, og reservasjonene ser ut til å være først og fremst til internt bruk. 

Ullmann og Borgersrud ser heller ikke ut til å ha noen problemer med dobbelkommunikasjonen som har oppstått rundt Nato. Offisielt er Rødt mot Nato, men samtidig støtter partiet et enstemmig forsvarsforlik som binder Norge tettere til Nato-strukturen og USA. I stedet for å utfordre konsensus med egne merknader eller alternative forslag, har Rødt stemt for hele pakka. 

Langtidsplanen for Forsvaret representerer den største militære satsinga i Norges historie. Denne opprustninga styrker den militære integrasjonen med Nato. Samtidig skal det etableres 47 amerikanske baser i Norden. Norge handler i økende grad ut fra amerikanske interesser, noe som gjenspeiles i vår deltakelse i internasjonale militæroperasjoner, fra patruljering i Sør-Kinahavet til logistisk støtte i Midtøsten. Nå skal norske stabsoffiserer delta i Natos kjernevåpenøvelse «Steadfast noon». Hvor er vi på vei? 

En viktig del av Rødts tidligere plattform har vært kampen for et nasjonalt og uavhengig forsvar. Rødt har kritisert hvordan sjøforsvaret, luftforsvaret og hæren har blitt integrert i Natos struktur, fordi dette undergraver Norges suverenitet. Langtidsplanen og forsvarsforliket styrker ikke Norges uavhengighet, snarere forsterker det Norges rolle som en brikke i USAs globale maktspill. 

Et spørsmål som melder seg, er om det er arbeids- og prinsipprogrammet, vedtatt på landsmøtet, eller stortingsgruppa alene, som skal sette kursen for partiet. Kan et parti som ønsker å bekjempe forskjeller og jobbe for internasjonal solidaritet samtidig støtte en massiv opprustning som primært tjener amerikanske interesser? Er det på tide å gjenreise parolen om felles sikkerhet i tråd med tradisjonen etter Olof Palme? Hvordan kan vi bygge allianser med fredsbevegelsen og andre krefter som jobber for en annen verden? 

Det er et stort behov for en åpen og ærlig debatt om hvilken retning partiet skal ta. Denne debatten må involvere hele partiet. Etter 2,5 år med krig i Ukraina og en million døde soldater, og etter ett år med folkemord mot palestinerne, er det sentrale spørsmålet hvordan vi kan bidra til å skape fred.