Marie Sneve Martinussen i Klassekampen 1. november 2024

Jeg tolker innlegget i Klassekampen 29. oktober som at Synne Bjørbæk anerkjenner mine poenger om at Rødts motstand mot fremmede militærbaser på norsk jord, atomvåpen og norsk deltakelse i angrepskrig ligger fast. Det er fint at vi kan være enige om dette.

Samtidig kommer Bjørbæk med nye påstander om at Rødt liksom ikke skiller oss fra andre partier og begrenser «handlingsrommet for forsvars- og sikkerhetspolitisk opposisjon». I praksis er det er motsatt:

Helt siden Rødt kom på Stortinget har vi gått i spissen for å løfte debatten om nettopp basepolitikken. I Rødts aller første innlegg fra Stortingets talerstol, i trontaledebatten oktober 2017, tok Bjørnar Moxnes opp de planlagte amerikanske militærbasene på norsk jord og nedbyggingen av norsk forsvarsevne. Vi har stemt mot alle baseavtalene med USA. Rødt brukte både pressekonferansen og stortingsdebatten om forsvarsforliket til å løfte denne utviklinga og uttrykke vår motstand. Etter forsvarsforliket ble jeg også invitert til Debatten som ble sendt av fire nordiske allmennkringkastere, for å målbære opposisjonen mot disse baseavtalene.

Rødt jobber systematisk med økt åpenhet og demokratisk kontroll med norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi fikk dette inn i mandatet til utvalget som utredet Stortingets kontrollfunksjoner, med erfaringene fra Libya-krigen og Riksrevisjonens lukkede gransking av F-35-kampflyene som bakteppe. Utvalget, hvor Bjørnar Moxnes var Rødts medlem, gikk samlet inn for økt åpenhet og kontroll. Som saksordfører i kontroll- og konstitusjonskomiteens videre behandling gikk Seher Aydar i spissen for viktige klargjøringer av Stortingets kontroll over norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Ingenting med forsvarsforliket endrer på dette i negativ forstand. Verken fremmede militærbaser på norsk jord eller norsk deltakelse i angrepskrig er heller en del av forliket. Forliket styrker den nasjonale egenevnen, som er en forutsetning for at Norge skal være premissleverandør for militær aktivitet i vårt eget land, og er underlagt klar demokratisk kontroll.

Innlegget konstruerer også en merkelig kopling mellom at norsk forsvarsindustri skal levere materiell til det norske forsvaret, og kampen som står mot norskeide våpenselskapers rolle i Israels krigføring. Som om ikke vår stortingsgruppe kontinuerlig, ikke minst siden oktober 2023, har jobbet for å stoppe alt salg av våpen som kan medvirke til Israels krigsforbrytelser, og for å innføre sluttbrukererklæring for all våpeneksport, som også forplikter «allierte» ved videresalg.

Rødts vedtatte politikk er samtidig å ha offentlig eierskap i forsvarsindustrien og høy selvforsyningsgrad av forsvarsmateriell. Når Norge skal innhente etterslepet på norske materiellagre og styrke det nasjonale forsvaret med fartøy egnet for bruk i Norge og våre nærområder, ville det vært dumt ikke å benytte nasjonale, kontrollerte forsyningskjeder i så stor grad som mulig.

Bjørbæk stiller også spørsmål ved om Rødts tilslutning til forsvarsforliket er fraseradikalisme. Det er en morsom påstand. I forsvarsforliket har Rødt fått noen viktige gjennomslag og forhandlet fram en enighet som er forenlig med Rødts vedtatte politikk. Det grunnleggende poenget er en styrking av egenevnen til det norske forsvaret, for å etter 30 år med nedbygging kunne gjøre oss i stand til å forsvare oss selv, for å gi mindre rom til stormaktsrivalisering i våre nærområder. Det fraseradikale ville vært om vi skulle gått mot et forlik ikke på grunn av substansen, men fordi vi av et uklart prinsipp skulle «stemme mot helheten», eller fordi det ville vært mer radikalt å ha egne merknader eller tilleggsforslag i en komitéinnstilling, når vi uansett markerer primærpolitikk og selvstendig analyse, både gjennom innlegg i stortingsbehandlingen av forsvarsforliket og i behandlingen av en rekke andre relevante saker. Formelt er det heller ingen forskjell på særmerknader i en komitéinnstilling og innlegg i debatten, om noen skulle lure.

Jeg anbefaler for framtida å søke andre kilder for betydningen av Rødts forsvarspolitiske valg enn ledelsen i Høyre og Arbeiderpartiet, som har vært som to dråper vann og stått ansvarlige de siste tiårene for den kraftige nedbygginga av forsvaret og norsk deltakelse i Natos «out of area»-strategi. At de ønsker å framstille debatten i sitt bilde, endrer ikke på Rødts rolle som utenrikspolitisk opposisjon og pådriver for forandring.

Rødts tilslutning til forsvarsforliket ble gjort på grundigst mulig vis. Rødts landsmøte har vedtatt rammer og prioriteringer for Rødts forsvarspolitikk. Rødts landsstyre vedtok rammene for behandlingen av ny langtidsplan for forsvaret. Disse vedtakene ble videre fulgt opp av sentralstyret og stortingsgruppa. Fullt ut i tråd med Rødts organisasjonsprinsipper.

Det er helt legitimt å være uenig i Rødts forsvarspolitikk. Samtidig er det bred enighet i Rødt om hovedlinjene i vår utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vi har en viktig jobb å gjøre, ikke minst mot folkemordet i Midtøsten. Derfor har jeg et håp om at vi framover ikke graver oss ned i dype grøfter tett inntil hverandre, men retter kreftene dit de virkelige kampene står.