Halvor Fjermeros i Klassekampen 16. desember 2024

Redaktør i Klassekampen Mari Skurdal syns det er et dumt å mene at Rødt som et sosialistisk parti ikke skal sitte i regjering for «å administrere kapitalismen», og går derfor god for kuvendinga fra Rødt-ledelsen (Klassekampen 11. desember).

Det har skjedd et linjeskifte fra da Bjørnar Moxnes for bare tre år siden i et intervju i Aftenposten avviste den tanken: «At Rødt skulle gå inn i en regjering som fortsetter EØS-tilpasning og som deltar i Natos kriger, er utenkelig. Da kan vi melde oss inn i Ap», sa Moxnes og utdypet: «Styrkeforholdene må være vesentlig annerledes enn i dag. Det skyldes rett og slett at vi risikerer å miste det som er Rødts politiske eksistensgrunnlag om vi blir underlagt og overstyrt av Ap-toppene eller andre større partier. Og da gjør vi oss selv og våre velgere en bjørnetjeneste.»

Styrkeforholdet som kan telles i mandater på Stortinget, er en liten del av regnestykket. Vel så viktig er hvilken utenomparlamentarisk kraft som kan mønstres, fra folkelig motstand i de store stridsspørsmål og ikke minst fagbevegelsens styrke. Dette har vært Rødts måte å tenke om makt på. Det gjelder å stå på to bein. Hvis ikke mister man fort balansen.

Rødts partileder kunne ha kommet med sitt utspill sist fredag uten å bryte med egne programposter og sagt at vi kan gi støtte i form av en regjeringserklæring som sikrer et parlamentarisk flertall på bestemte vilkår. Hun viste til et «enstemmig landsstyre» som sto bak det nye standpunktet, mens den som leser vedtaket ser at en innskutt bisetning om «forutsetninger for regjeringsdeltakelse» på ingen måte er en klar søknad om å skifte spor. 

Dessverre er dette blitt et mønster at folk fra stortingsgruppa stadig oftere omtolker og endrer vedtak. Det har skjedd med vedtaket fra landsmøtet i 2023 om å sende våpen til Ukraina som nå brukes ved å henge med på Støre-regjeringas økning av støtte til Nansenprogrammet til 35 milliarder kroner, hvorav brorparten går til nye våpen. Og det har skjedd ved Rødts tilslutning til forsvarsforliket i sommer, basert på en allmenn formulering om at Rødt et for et styrket sjølstendig norsk forsvar. Fredagsutspillet fra Rødts leder topper denne nye praksisen. I sin iver etter å forsvare denne dreininga henimot et reformistisk og parlamentarisk styrt parti, kunne kanskje Skurdal ha spandert på seg å opplyse leserne hva som er bakgrunnen for den økende misnøye innad i Rødt. I stedet velger hun å anklage sine motstandere for å drive med «hjemmesnekra marxisme».

Det må da være bedre med hjemmesnekra enn ingen marxisme i disse spinngale tider av imperialistisk rivalisering og uhemmet overklassemakt, redaktør!