Innledning fra Lars Borgersrud til diskusjon om forsvarsforliket 15.2. 25, på Kampen i Oslo mot Per-Gunnar Skotåm

Jeg takker for invitasjonen til å diskutere forsvarsforliket om langtidsplanen i Forsvaret (her forkortet til LTP). For å adressere uenighetene med min motinnleder, så har jeg valgt å forholde meg til notatet «USA – Norges militære kommandosentral», som er skrevet av Per-Gunnar Skotåm som et motinnlegg til Bjørnar Moxnes intervju i Gnist 3/2024. Jeg skal ta opp fire punkter med utgangspunkt i Skotåms notat.

1. I det nevnte notatet skriver Skotåm at vi trenger et sterkt forsvar og omtaler det som «Mitt eget og Rødt sitt krav og parole om et «sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar». Det tyder ikke på at Skotåm er veldig uenig i materialanskaffelsene gjennom LTP i seg sjøl. Likevel er han sterkt imot at Rødt har stemt for forsvarsforliket. Hva handler da uenighetene om?

2. Skotåm er altså ikke tilhenger av sterk nedrustning eller nedlegging av Forsvaret, slik partiet «Frihet og refferdighet», FOR, og en rekke andre skribenter på Facebook og i KK samt skribenter på Steigan.no går inn for. For dem ser det ut til at de ikke kan støtte noe militært forsvar så lenge Norge er med i NATO. Dette mener jeg er et svært uklokt stadpunkt. Nedrustning i dagens situasjon er uklokt for Norge. Vi må spørre de som er tilhengere av nedrustning om de er villige til å ta konsekvensene av nedrustning og om de er forberedt på å avgi suverenitet, slik FOR er og den gamle fredsbevegelsen gjør? Er dere villige til å godta at US Navy eller den britiske hjemmeflåten vil patruljere norske farvann?

3. For det tredje ønsker jeg å si noe om det er historisk korrekt at forsvarsforliket innebærer den største opprustningen i norsk historie, slik Skotåm skriver i notatet?

4. For det fjerde må jeg si noe om hvilken betydning forsvarsforliket har for vår evne til å yte våpenhjelp til Ukraina.

–

Ad 1.

Skotåm er altså tilhenger av et sterkt forsvar, men likevel mot forsvarsforliket. La oss først se på hva vi er enige om. Det er: Nei til NATO, nei til deltakelse i USAs militære prosjekter, nei til flykjøpet, nei til Europa-hæren, nei til baseavtalene og nei til utvidelsen av NATO til Sverige og Finland og nei til norske krigsskip i Stillehavet. Vi kan vel føye til nei til allierte øvelser eller stasjonering øst for 24. lengdegrad. Dette og mere til er vi enige om.

Jeg mener at vi ved å gå inn for forsvarsforliket har gjort det umulig for AP og de borgerlige partiene å angripe Rødt for ikke å forsvare norsk suverenitet eller avverge trusler mot Norge. De andre i forliket har dermed blitt garantister for Rødts standpunkt. Hvis noen av dem forsøker å hevde noe annet, for eksempel at Rødt egentlig med dette er for NATO, så kan vi gå ut av forliket.

Flere innlegg viser at det har vært mange uklarheter og misforståelser om teksten i forliket. Selve forliket foreligger i forsvarskommiteens innstilling til Stortinget. Dette blir ofte blandet sammen med regjeringens merknader til innstillingen, regjeringens proposisjon til Stortinget og referatet av Moxnes innlegg i plenumsdebatten, selv om Rødts politiske særstandpunkter er godt markert i dette siste dokumentet. Vi må nok innse at Rødt ikke har vært flinke nok til å forklare forskjellen på disse dokumentene. Selv om våre standpunkter er helt klare, så kan jeg forstå at det er lett å blande sammen det som står i disse dokumentene. Men vi svarer kun for det ene; selve forsvarsforliket i komitéinnstillingen.

Det har vært hevdet at Rødts særstandpunkt burde ha framlagt som dissenser til innstillingen, istedenfor som innlegg i plenumsdebatten. Men ville det da blitt noe forlik? Hadde Skotåm da støttet forsvarsforliket? Er han tilhenger av de samme materialanskaffelsene som er omfattet av forsvarsforliket og bare uenig i det formelle? Mener han at Rødt ikke har markert sine særstandpunkt godt nok?

Om uenighetene strekker lengre er imidlertid uklart. Mener Skotåm at Rødt ved å unnlate å ta skriftlige dissenser i forsvarsforliket dermed har akseptert at USA har overtatt kontrollen over Forsvaret? Mener han at Norge faktisk er militært okkupert av USA? Han skriver jo noe liknende når han omtaler at USA er «Norges militære kommandosentral» i overskriften til notatet. Om forsvarsforliket skriver han at det «strukturerer norsk militærapparat ytterligere opp mot USA sine interesser gjennom 12 USA-baser på norsk jord og sammenkoblinga med den militære ekspensjonismen i Sverige og Finland.»

Begge sider i denne debatten er enige om at det er sterkt beklagelig at amerikanerne spiller så stor rolle for det norske Forsvaret. Ansvarlig for at det har blitt slik er AP og de borgerlige partiene. Det gjelder ikke bare F-35, som ikke kan være operativt uten amerikansk bistand. I enda større grad gjelder det det norske offiserskorpset, som gjennom generasjoner har blitt opplært til at USA er Norges eneste virkelige venner. Det borger ikke godt hvis Norge i framtida kommer i konflikt med USA. Vi ser i dag at det slett ikke er gitt at USA kommer til å støtte norske interesser i framtida.

Men ikke noe av dette kan forklare Skotåms påstander om baseavtalene og om Sverige og Finlands innmelding i NATO. Det stemmer slett ikke at «baseavtalene strukturerer Forsvaret», som han skriver. Avtalene er dessuten bilateralt bestemt. Men noe bevis for at vi er okkupert av USA er de ikke. Den første avtalen er dessuten fra 1952, som alle ser ut til å ha glemt. Det er omtalt i boka Da Norge ville bli atommakt fra 2021. Avtalene er ikke del av NATO eller forsvarsforliket. Like feil er det han påstår om Sverige og Finlands innmelding i NATO. Rødt er motstander av det og det har ikke noe med forsvarsforliket å gjøre.

Ad 2.

Forslag om nedrustning dreier seg ikke bare om kroner og øre. Det får nødvendigvis politiske følger. Selvfølgelig er vi på lang sikt tilhenger av fredsbevegelsens arbeid og for en verden uten våpen. Men går vi inn for å avvikle eller drastisk redusere Forsvaret, så må vi være villige til å diskutere konsekvensene. I dag dreier det seg om å utøve suverenitet over våre svære maritime områder, om installasjoner på sokkelen, kabler, rørledninger og annen infrastruktur, om Bjørnøya, Svalbard, Jan Mayen og ikke minst grenesområdene i øst og nord, fiskerivernsonene, grensekrenkelser m.m. Det dreier seg om å beskytte malmtrafikken fra Narvik og annen transittfart som hele tida pågår i norsk farvann. Hvis vi ikke er i stand til dette, vil uvergerlig andre makter gjøre det. I praksis USA og Storbritannia. Er vi villige til å godta det?

Et historisk eksempel på hva det kunne bety å avgi suverenitet har vi fra 1940. Vinteren 1940 kunne tyskerne fritt krenke Norges nøytralitet ved Bergens krigshavn med sine fartøy, fordi myndighetene ikke stoppet dem. Myndighetene unnskyldte seg med at de ikke hadde egnede fartøy å stille opp med. I virkeligheten dreide det seg også om mangende vilje. Resultatet ble at britene kunne fritt angripe det tyske, militære hjelpefartøyet «Altmark» i Jøssingfjorden, der Norge bare satte inn en puslete kanonbåt, som ikke foretok seg noe. Det førte til at tyskerne konkluderte med at Norge ikke evnet å forsvare sin suverenitet. De nedsatte en okkupasjonsstab og utarbeidet sin angrepsplan med navnet Weserübung. Det var ikke uten grunn. Vi vet at britene og franskmennene hadde forberedt invasjon i Skandinavia og Norge helt siden verdenskrigens begynnelse 1. september 1939. Formelt sett var grunnen å hjelpe finnene mot Sovjetunionen under vinterkrigen. Da denne sluttet 12. mars 1940 måtte planene utsettes. To uker seinere ble planene hentet fram igjen som britisk-fransk landgang i Stavanger, Bergen Trondheim og Narvik. Hadde vi hatt full og åpenlys mobilisering med det materiellet og den mobiliseringsplanen vi hadde fra 1905 så er det lite trolig at verken britene eller tyskerne ville fordsøkt å invadere Norge i 1940.

Ad 3.

Skotåm skriver at LTP «er den største militære satsingen vi har opplevd i Norge». Vi kan være enige i at det er store beløp, selv om anslaget på 611 milliarder må porsjoneres ut i hvert budsjettår og ikke er en engangssum. Men må likevel spørre hva han bygger denne påstanden på? Hva viser historien? Opprustningen 1884-1905 var utvilsomt langt større. Opprustning den gang betydde mye for utfallet av selvstendighetskampen i 1905. Det ble bygd svære festningsanlegg på kysten fra Svinesund, Rauer, Bolærne, Måkerøy, Oscarsborg og Håøya, Odderøya i Kristiansand og Agdenes forter. Det var topp moderne og svære anlegg med helt nytt festningsartilleri og torpedobatterier. I tillegg bygde man 4 panserskip i Storbritannia og flere mindre panserbåter, kanonbåter og torpedobåter. Hæren fikk et helt nytt feltartilleri av kanoner og haubitser. Sjøforsvaret fikk i tillegg til nye fartøyer et nytt torpedo- og minevesen. Forandringen fra de gamle treskipene fra før 1840- og 50-tallet var enorm. Den skapte et politisk handlingsrom som gjorde uavhengigheten mulig.

Denne svære satsingen varte ikke. I perioden 1917-1940 ble de militære mer opptatt av den indre fienden, da arbeiderbevegelsen vokste fram. Den indre krigen og forfallet av mobiliseringsevnen fulgte. Dette har jeg beskrevet i detalj i boka Konspirasjon og kapitulasjon. Det ødela Forsvaret. Da krigen kom i 1940 kunne man ikke innkalle mannskaper på noen annen måte enn pr. post. Resultatet 9. april var at mobiliseringsordren ikke kom fram før 12. april, tre dager etter at tyskerne hadde gått i land. Fordi myndighetene ikke hadde fulgt med i timen, hadde vi ikke luftvern, panservern eller automatvåpen. Likevel ble det 8 ukers kamp, på tross av at omlag 1200 offiserer avla æresord om ikke å kjempe mot Tyskland. Rundt hver femte offiser var medlem av NS og enda flere var sympatisk til Nazi-Tyskland. Nesten ingen festninger eller fartøy skjøt mot tyskerne. Ingen fly slapp sine torpedoer. Det var altså ikke bare et materielt forfall, men også et politisk og moralsk sammenbrudd hos et helt offiserskorps som var blitt vant til å se på sine tyske kolleger som vennligsinnede. Men det var såvisst ikke noen strukturell grunn til sammenbruddet i 1940.

Nå kan man ikke dra historiske paralleller for langt. Men det er grunn til å gripe fatt i at Skotåm skriver at forsvarsforliket «strukturerer» Norge til å underlegge seg USAs aggressive hensikter østover» og at Rødt burde «rive fra hverandre argumentene om at … (forsvaret) … kan spille en nasjonal rolle.» Ifølge ham spiller Forsvaret altså ikke en nasjonal rolle i det hele tatt. Det kan se ut som at han mener at det norske forsvaret kun er et springbrett for USA for et angrep på Russland. I fall Skotåm virkelig mener dette, så bør han jo gå inn for full avvikling.

Kan man virkelig trekke en slutning om at Forsvaret ikke kan spille en «nasjonal» rolle ut fra måten det er organisert på, slik Skotåm gjør? Kanskje er det å henge seg for mye opp i strukturer, som kan komme til å endre seg? La oss se på et eksempel på en slik forandring. Da den norske opprustningen skjøt fart fram mot 1905 så fikk den underlig nok støtte av den svenske kongemakta. Faktum er at kongemakta styrte med sin kommandorett oppbygginga av den norske hæren både når det gjaldt omfang og struktur og sørget for at den svenske flåten hadde fri tilgang til norske havner. Ja, sommeren 1905 krysset de norske panserskipene på øvelser sammen med den langt sterkere svenske flåten! Under en norsk ekadresjef som nektet å støtte kampen for uavhengighet.

Men sensommeren 1905 tvang Stortinget offiserene til å sverge lojalitetsed til grunnloven og Stortinget. Da gikk det en bølge av patriotisme over Forsvaret. En måned seinere lå de norske panserskipene overfor de svenske i Skagerak med kanonene klare til skudd, mens festningene var bemannet og gjort klar til kamp. Forhandlingene i Karlstad kunne foregå med styrke.

Da må vi spørre hvordan kunne et militærapparat tjene norske interesser på tross av at det hadde vært kontrollert av den svenske kongemakta helt siden 1814, altså i nesten 100 år? Stikkordet er forandring. Årsaken til dette var at kongemakta hadde sett på det norske forsvaret som del av den svenske forsvaret mot Tsar-Russland. Norsk løsrivelse fra unionen kunne de ikke forestille seg. Selvsagt var det også andre faktorer som også hjalp Norge, særlig solidaritet fra den svenske arbeiderbevegelsen, som igjen hadde kontakt med den russiske arbeiderbevegelsen med den russiske lederen Lenin i spissen. Som støttet Norge. Det spilte også inn at stormaktene ikke ønsket krig i Skandinavia. Men uten opprustningen hadde det ikke blitt et uavhengig Norge i 1905.

Men også etter Andre verdenskrig skjedde det en stor opprustning av Forsvaret. Da var utgangspunktet de norske styrkene og materiellet som hadde vært underordnet britene under verdenskrigen. Det dreide seg om et stort flyvåpen, fem jagere tilsvarende våre fregatter, ubåter og torpedobåter. Denne styrken ble supplert noe seinere med korvetter, nye torpedo- og kanonbåter, luftvern av typen NIKE og stadig nye, moderne flytyper, i et antall over 100 fly. Det ble også satt i gang et omfattende atomprosjekt for å utvikle norske kjernefysiske våpen. Alt dette kostet voldsomme summer. Forskjellen fra seinere var imidlertid at under den kalde krigen var det USA som tok det meste av regningen.

Det stemmer altså ikke at forsvarsforliket er den største satsingen i historien, som Skotåm skriver. Det er historieløst. Realitetene er at forsvarsforliket forhåpentligvis vil gjøre det mulig for Norge å skaffe forsvarsmateriell i såpass store mengder at vi igjen kommer på høyden med invasjonsforsvaret under den kalde krigen.

Ad. 4.

Når vi diskuterer forsvarsforliket, så ender vi ofte med en diskusjon om Ukraina. Nå har vi satt igang en Faglig solidaritet Norge-Ukraina, som vi oppfordrer alle til å støtte. Det håper jeg også Skotåm gjør. Sist vi diskuterte ville han ikke støtte den faktiske motstandskampen mot russerne, på tross av at han støttet ukrainernes rett til å forsvare seg. Grunnen var så vidt jeg kan forstå, at han mente at USA kontrollerte motstandskampen. Han og andre, som Fjermeros og Nygårdshaug, mener fortsatt at ukrainerne først og fremst er redskaper for USA, de fører en «proxy»-krig for amerikanerne mot Russland. Hvor riktig eller uriktig denne analysen er, får vi nå demonstrert når amerikanerne går over hodet på ukrainerne for å tvinge dem til å godta Putins krav.

Også her kan vi anføre en historisk parallell. Under Andre verdenskrig hevdet tyskerne at den norske motstandsbevegelsen førte en «proxy»-krig på vegne av britene. Det var ikke en skikkelig motstand på egne bein. Tro hva motstandsbevegelsen mente om det?

Det er en annen side av dette. Vi kan ikke være for et sterkt og uavhengig forsvar uten å ha en egen norsk våpenproduksjon. Vi er for å støtte den væpnede, ukrainske motstandskampen mot russerne og ønsker absolutt at norske luftvernsraketter og panservern går til den ukrainske motstandsbevegelsen. Samtidig vil vi ikke at norske våpen går til Israel eller andre imperialister.

Det er et paradoks. Det er også et paradoks at de som har makta over Forsvaret ønsker å knytte det stadig mer til USA. Med den nåværende presidentmakta i USA, kan vi ikke utelukke at USAs opptreden kan bli en trussel mot Norge. Men – som historia har vist – ting forandrer seg hele tida. Det som ser vanskelig ut i ett øyeblikk, kan vise seg å tjene våre interesser i det neste, slik det også viste seg å være under i 1905 og i 1940.

La det ikke være tvil; vi står sammen i kampen mot NATO og all imperialisme, enten det nå er russisk eller amerikansk, og uansett hvor i verden det er, ikke minst i Palestina og Ukraina. La det heller ikke være tvil om at vi ønsker oss et forsvar som er sterkt nok til å forsvare norsk suverenitet og å avverke trusler, i verste fall også med våpenmakt. Dette håper jeg vi kan stå sammen om.